Separasjon fra tilknytningspersoner

· 22. september 2018

Et barns framtid kommer, for det meste, an på det tidlige forholdet de former med sine foreldre og andre de er tilknyttet. Vi vil i denne artikkelen snakke om separasjon fra tilknytningspersoner.

Om et barn er gitt kjærlighet og hengivenhet, og har et sterkt bånd til sine foreldre fra fødselen av, er gode utvikling garantert.

Barnet vil bli en selvsikker person, med gode relasjoner og muligheter for suksess.

Tilknytning refererer til et barns bånd til en primær omsorgsperson, vanligvis er dette moren, som ser deres biologiske behov. Det manifesterer seg i smil, tårer, kontakt og kommunikasjon, blant andre handlinger.

Emosjonelt bånd og stabilitet

En sikker tilknytning garanterer et barn emosjonell stabilitet under utviklingen. Konsekvensen av en negativ tilknytning kan resultere i usikkerhet, depresjon og angst lidelser.

Morens personlighet og livserfaringer har innflytelse på hvordan hun behandler sitt barn. I gjengjeld, gjenspeiler et barns temperament foreldrenes oppførsel.

Uavhengighet og trygge mødre bygger gode tilknytninger. Mens ubesluttsomme mødre, som lever i et minne av sine opplevelser, vil få det tøffere.

Positive emosjonelle bånd styrker læring. Fra 10 til 18 måneder, begynner barn å utforske verdenen. Viten om hvem som beskytter dem under denne fasen gi dem en følelse av trygghet.

Selv om bånd begynner å ta hold ved 2-månedersalderen, er det som sterkest rundt 2-årsalderen. På den tiden, vil separasjon fra tilknytningspersoner gi smerte.

Denne separasjonen (for eksempel, å gå på jobb eller barnehage) gir smerte og angst. Om barna forstår at deres foreldre vil komme tilbake, vil de begynne å lære.

Deretter, vil barnet begynne å forme bånd med enda en omsorgsperson, sånn som en barnehagelærer, og blir mer autonom. De vil oppdage de nye omgivelsene som er rundt dem.

Tilknytting og separasjon

Faser av tilknytning

Det er fire faser til tilknytning:

  • Fra fødsel til 2 måneder, når barnet aksepterer hvem som helst som tilbyr trøst.
  • Fra 2 måneder til 7 måneder, barnet protesterer ikke om foreldrene drar.
  • Fra 7 til 30 måneder, de føler smerte og fortvilelse foran fremmede.
  • I fase fire, etter 30 måneder, er de ikke lei seg når omsorgsperson drar.

Når dem er bygget, kan tilknytningen være trygg. Den er basert på foreldrene, som svarer på barnets behov, som vokser i dem.

«Tilknytning er et bånd med en primær omsorgsperson, vanligvis moren, som overvåker hvert biologisk behov.»

Frykt og usikkerhet

I usikre tilknytninger, er det mangler i omsorgen. På den ene siden er det unnvikende tilknytning, hvor barnet stoler på seg selv, men ikke andre.

Men, i ubestemt tilknytning, har barnet negative tanker om seg selv og positive tanker om andre.

Når separasjon fra tilknytningspersoner skjer før en alder av 6 måneder, er konsekvensene ikke så alvorlige. Barnet kan bli vant til korte og frekvente avstander.

Fra 6 måneder til 2 år, vil forlenget separasjon fra tilknytningspersoner forårsake problemer.

Tap av tilknytningsperson kan gi alvorlige konsekvenser for et barns personlighet. Adopsjon eller forlenget sykehusinnleggelse kan gi langtidskonsekvenser om det ikke er en god overgang.

tilknytting og separasjon

Effekten av separasjon fra tilknytningspersoner

I korte perioder, kan separasjon gi stress, agitasjon og depresjoner.

I lengre perioder, om barnet ikke etablerer nye forhold, kan det gi dårligere intellektuell utvikling og problemer med sosiale forhold.

Separasjonsangst ovenfor omsorgspersoner rammer voksne mer enn barn, hvor 7% er voksne som blir rammet og 4% er barn. Dette er en frykt for å være borte fra sin omsorgsperson som beskytter dem og gir dem hengivenhet.

Det er svært vanlig mellom en alder av 1 og 6 år, og det viser seg med tårer og raserianfall.

Når den frykten eller angsten opprettholdes over tid eller når den rammer voksne, kan det bli et problem. Den manifesterer seg som en konstant frykt for å være alene eller for å forlate huset sitt. Dødsfall av en omsorgsperson gir dem ekstrem lidelse og mareritt.

De opplever også å få hodepine, magesmerter, kvalme og oppkast. Om disse symptomene fortsetter etter fire uker hos barn og ungdom, eller seks uker hos voksne, er det anbefalt å søke psykologisk hjelp.

Forhold med barn er ikke bygget på de materielle tingene. Hør på dem, snakk om deres bekymringer og det å gi dem kvalitetstid er svært viktig for å bygge et sterkt forhold.

Dette vil forhindre at separasjon blir et uoverstigelig traume.