Evolusjonen til keisersnitt-teknikken

Evolusjonen til keisersnitt-teknikken har gjort at et stort antall fødsler skjer, og det har blitt et av de vanligste medisinske inngrepene.

Evolusjonen til keisersnitt-teknikken har hatt en innvirkning på både det sosiale og det evolusjonære feltet. Som du vet, er et keisersnitt en kirurgisk måte å bringe et barn til verden, og det har blitt vanligere i nyere tid.

I dagens samfunn er keisersnitt ikke lenger sett på som et risikabelt kirurgisk inngrep. Faktisk har det blitt normalisert til et slikt punkt at det tilsier lite til ingen bekymring.

Men hvordan utviklet denne teknikken seg, og hvordan har det endret menneskeheten? Hvordan har det blitt så normalt? Finn det ut her.

Hva er et keisersnitt?

Et keisersnitt er en teknikk der fosteret blir fjernet fra morens livmor gjennom kirurgi. Det er en av de vanligste operasjonene i dag. I tillegg, takket være nyvinninger innenfor medisin, er det ansett som en teknikk med trygghetsgaranti.

Når man ser på hyppigheten av denne praksisen, har keisersnitt økt i popularitet. En blant mange grunner er fordi vitenskapelige nyvinninger minimerer risikoen for både mor og barn. Avgjørelsen om å få utført et keisersnitt kan tas av flere grunner:

• Fordi det er en situasjon som setter livet til barn eller mor i fare ved fødselen. 
• Som et bevisst valg mellom lege og pasient. Det er en viss psykologisk faktor, tilknyttet ideen om smerter og preferanser om å “planlegge” fødselen.
• På grunn av menneskenes evolusjon. Dette punktet støttes av vitenskapelige studier som snakker om endringer i kvinners beinstruktur overtid, som gjør bekkenet smalere.

Evolusjonen til keisersnitt-teknikken

En populær myte knytter denne teknikken til fødselen av Julius Cæsar, men dette er svært usannsynlig, på grunn av den begrensede medisinske kunnskap i de tider. Navnet kommer heller av det latinske ordet caedere, som betyr å kutte. Altså å kutte i morens livmor for å ta ut fosteret.

Frem til utviklingen av narkose og antibiotika, utgjorde ethvert kirurgisk inngrep en betraktelig risiko. På grunn av disse risikoene, var et keisersnitt en siste utvei frem til den andre halvdelen av 1900-tallet. Det ble gjort i tilfeller av ekstreme risikoer for mor og barn, og teknikken gav ingen trygghetsgaranti.

Det første dokumenterte keisersnittet er et som ble utført i 1794 i USA. Jesse Bennett, legen som utførte det, gjorde det på sin kose. Både hun og barnet deres kom seg gjennom det uskadd, og satt dermed en viktig presedens i medisinens historie.

Menneskelig evolusjon og tilknytningen til keisersnitt-teknikken

Vitenskapens utvikling, og medisinens spesielt, har latt oss oppnå bedre livskvalitet. Også forventet levealder har utvidet seg. Det som er interessant å vite, er at denne tekniske utviklingen har generert evolusjonære endringer. Kvinners kropper har tilpasset seg til keisersnitt-teknikken.

Typer keisersnitt

Blant de mange klassifikasjonene til keisersnitt-teknikken, er én delt i to grupper. Kriteriet som blir brukt er tiden man bestemmer seg for å utføre keisersnitt:

• Valgfritt keisersnitt: Også kalt planlagt keisersnitt. Valget om å utføre det blir gjort før fødselen begynner.
• Intrapartum eller hastekeisersnitt: Dette valget tar sted grunnet komplikasjoner under fødselen.
• Segmental keisersnitt: Denne typen blir oftest brukt, der man kutter i den lavere delen av livmoren. Her finnes det et mindre antall muskelfibre som blir påvirket, og det er raskere bedring. 
  • Et segmentalt keisersnitt kan gjøres med et vertikalt snitt (ikke anbefalt), tverrgående snitt (vanligst), eller T-snitt. Sistnevnte er en mulighet for tilfellene med komplikasjoner med fosteret under fødselen.

Trender

Evolusjonen til keisersnitt-teknikken har gjort at et stort antall fødsler skjer, og det har blitt et av de vanligste medisinske inngrepene. I 2017 ble 16% av Norges barn født med denne teknikken, noe som er over anbefalte mengde fra Verdens Helseorganisasjon (WHO), som er på 15%.

Evolusjonen til denne teknikken er utvilsomt en bragd for menneskene. Men ideelt sett utføres det når det er medisinsk nødvendig for mor og barn.