Utløsere av frykt hos 6-åringer
Det å være redd er helt naturlig for oss mennesker, spesielt for barn, som fortsatt er i ferd med å utforske verdenen og farene i den. I denne artikkelen, vil vi ta for oss de mest vanlige utløserne av frykt hos 6-åringer og hvordan vi adresserer dem.
Når et barn samhandler med verden rundt seg og lærer noe nytt igjennom fortellinger, TV eller spill, opplever de nye sensasjoner. Før de blir 5, bruker barn mesteparten av tiden sin hjemme sammen med sine foreldre. Når de fyller 6 år, blir barn mer utsatt for den virkelige verden og nye begivenheter. De begynner å samhandle med venner på skolen, leker i nabolaget og endrer sine smaker.
De liker kanskje å se skumle TV-programmer eller å drepe fiender i et dataspill. Men de vil ikke møte sin frykt i den virkelige verden.
Hyppige utløsere av frykt hos 6-åringer
I tidligere alder, er et barns frykt assosiert med fraværet av deres foreldre, dyr, monstre eller fysiske fenomen (torden og lyd for eksempel). Fra 6 års alderen, økes mengden av mulige årsaker betraktelig.
Her er en liste av de vanligste utløserne av frykt hos 6-åringer:
Dyr
Som vi har nevnt tidligere, barnet er nå i en fase hvor de liker å gå ut. De kan møte på en hund eller et annet dyr som skader dem og det gir dem en dårlig opplevelse.
Dette er den mest vanlige årsaken som skaper frykt for dyr. Men, det kan også være mangelen på kunnskap. For eksempel, et barn kan frykte katter helt til de møter en, og finner deretter ut at den er faktisk vennlig.
Vi kan også inkludere insekter i denne seksjonen. Edderkopper topper helt klart denne listen av utløsere av frykt hos 6-åringer, som også inkluderer kakerlakker og ormer.
Mørket
I denne alderen er barn oppfordret til å sove på eget rom. Som følge, blir det å slå av lyset en assosiasjon med å se all slags onde skikkelser som utnytter denne ensomheten.
Dette er også en helt naturlig frykt som også rammer voksne. Derfor, må du være tålmodig og, om bedt om det, la lyset stå på om natten inntil barnet ditt ikke lengre er redd.
Onde mennesker
Mange barn er redde for tyver, kidnappere eller andre typer slemme mennesker som kan befinne seg i gatene.
Selv om denne årvåkenheten holde de på vakt, vil for mye av det forårsake en mistro til andre selv når en situasjon ikke kaller for det.
Det er derfor viktig at du lærer ditt barn å aldri snakke med fremmede under noen omstendigheter. På denne måten, vil de være tryggere og vil kunne motvirke sin frykt.
Monstre
Det finnes ingen barn i denne verden som ikke frykter monstre. De aller fleste gjør ihvertfall det. Men fantasi i full utvikling, vil barn finne opp vesener og situasjoner som er både utenkelige og skremmende.
Dette er normalt for dem, så du bør ikke være bekymret. Bare hjelp dem å holde seg rolige og litt etter litt vil de komme over det.
Vann
Vann er blant de vanligste utløserne av frykt hos 6-åringer. Hovedgrunnen til det er at folk naturlig nok bor på land, og ikke i vann.
Derfor føler barn, som er uvitende om farene, seg usikre når de vasser i havet eller går ut i et svømmebasseng. De kan til og med være redd for å drukne i badekaret hjemme.
For å forhindre det, må du gjøre barnet vant til å være i kontakt med vann fra en tidlig alder av. På denne måten vet de at du kommer til å holde dem trygge og det at det er en måte å ha det veldig gøy på.
Hvordan hjelpe et barn som er redd
Hovedoppgaven foreldre bør ta er å være forståelsefull. Barnet bør lyttes til, forstås og holdt med selskap når de føler frykt.
I tillegg, er det hjelpsomt å gi noen elementer av krefter, som en “tryllestav” mot monstre eller et kjæledyr som “beskytter” dem mot onde vesener.
Vi må også lære med eksempler. Når det er berettiget, er det best å vise et barn hvordan man møter sine frykter.
Hva man ikke skal gjøre
Blant det man ikke skal gjøre når man hjelper et 6 år gammelt barn med å møte sine frykter er:
- Undervurdere deres frykter, med å si at de “må være tøffe” eller “det er ingen grunn til å være redd.”
- Gi dem tillatelse når de er redde, fordi de kan bruke det til sin fordel eller misbruke sine frykter.
- Fortelle grøsserhistorier for å fraråde en oppførsel, som å gå ut for å leke i lekeparken om kvelden.
- Overføre dine egne frykter. Dette er svært vanlig, som når et barn leker og en forelder sier “gå ut derifra ellers så kommer det til å skje noe farlig” i stedet for å si “vær forsiktig så du ikke skader deg.”
I møte med disse fryktene, er det normalt for et barn å gråte og unngå kilden av frykten for alt hva det er verd. Om det er symptomer som du tror er overdrevne, kontakt en barnepsykolog, siden det kan også være en fobi av noe spesifikt.
Til slutt, husk at vi alle er redde for noe. Vær derfor forståelsesfull og sett seg selv i deres sko for å hjelpe de i å komme seg over deres frykter på best mulig måte.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Ollendick, T. H.; King, N. J.; Frary, R. B. (1989). Fears in children and adolescents: Reliability and generalizability across gender, age and nationality. Behavior Research and Therapy. 27:19-26
- Pelechano, V. (1981). Miedos infantiles y terapia familiar. Valencia: Alfaplus.
- Sandín, B., & Chorot, P. (1998). Dimensiones de los miedos en niños: Estructura factorial del FSSC-R. Psiquis, 19(1), 23-32. https://www.researchgate.net/profile/Bonifacio_Sandin/publication/285732793_Dimensions_of_fears_in_children_Factor_structure_of_the_FSSC-R/links/59ad46e0458515d09ce16c65/Dimensions-of-fears-in-children-Factor-structure-of-the-FSSC-R.pdf
- Sandín, B., Chorot, P., Valiente, R. M., & Germán, M. Á. S. (1998). Frecuencia e intensidad de los miedos en los niños: Datos normativos. Revista de Psicopatología y Psicología Clínica, 3(1), 15-25. http://revistas.uned.es/index.php/RPPC/article/view/3853
- Valiente, R. M., Sandín, B., & Chorot, P. (2002). Miedos comunes en niños y adolescentes: Relación con la sensibilidad a la ansiedad, el rasgo de ansiedad, la afectividad negativa y la depresión. Revista de psicopatología y Psicología clínica, 7(1), 61-70. http://revistas.uned.es/index.php/RPPC/article/view/3922