Hvordan vet jeg om jeg har et sjenert barn?

30. august 2018

For å vite om du har et sjenert barn er det nødvendig å vite hvordan man ser forskjellen mellom en innadvendt personlighet og vanskeligheter med sosialisering.

Et innadvendt eller sjenert barn?

Innadvendte barn er vurdert som barn som ofte er dypt inne i sine egne tanker og følelser, barn som liker å være alene og bevisst velger å være det, men mangler ikke evnen til å være i sosiale sammensetninger på grunn av usikkerhet.

Denne oppførselen kan være normal i visse aldre av barndommen. Et sjenert barn, derimot, føler seg ukomfortabel i sosiale situasjoner og over alt føler en usikkerhet når deres foreldre ikke er i nærheten.

Det finnes to drivende faktorer bak et sjenert barn, en av de er at en av foreldrene er sjenert. Derfor har barnet lært seg denne væremåten ved å imitere oppførselen til denne forelderen. Den andre er å ha foreldre som kan være sosiale, men samtidig er svært overbeskyttende.

Begge disse drivende faktorene er, i følge en nyere teori innen psykologi, de ledende årsakene til et sjenert barn.

Den ideelle situasjonen er å hjelpe barnet med å utvikle andre områder av livet sitt og lære dem å uttrykk seg selv på sin egen måte.

Utviklingen av disse barna bør være fri for press og foreldre bør unngå å være overbeskyttende. Dette er noe som vi vet er en av grunnene til et sjenert barn.

Å være innadvendt er ikke galt

sjenert barn

Samfunnet har solgt oss en prototype om at utadvendte folk er suksessfulle, mens de sjenerte, selv om de har et talent,
bør jobbe med seg selv for å samhandle mer med omverdenen.

Men, det å være innadvendt er ikke nødvendigvis negativt. Det finnes mange eksempler for å bevise dette,
for eksempel Albert Einstein, Jk Rowling og Dr. Seuss var alle innadvendte bare for å nevne noen få.

Selv om de ikke nødvendigvis demonstrerer gode sosiale evner skilte de seg ut i andre aspekter, slik som innovasjon,
kreativitet og sensitivitet og deres arbeid har uten tvil forandre verden.

Innadvendte folk nyter stillheten. De er analytiske, forsvarlige og meget sentrerte i de tingene de liker.

Dette er grunnen til at de like rolige omgivelser. Det å få være alene tillater dem å konsentrere seg. Det er det totalt motsatte for hva utadvendte som har en tendens til å tenke høyt og elsker å være i sosiale settinger.

Når de gråter mye i situasjoner som ikke nødvendigvis tillater det og når de ofte isolerer seg selv – er dette symptomer på sosial angst, som bør vurderes av en spesialist.

Det finnes også tilfeller hvor barn manifesterer en sosial fobi ved en dempet og bestemt måte fra en tidlig alder.

Dette er en situasjon hvor psykoterapi kanskje kan være en løsning og viktigst av alt er en fundamental støtte fra skolen ved behov.

Noen foreldre bidrar til å få et sjenert barn

sjenert barn

I følge en rapport som ble publisert av den kanadiske magasinet Today’s parent, et magasin som spesialiserer seg på familie og barns helse, er det foreldre, som noen ganger utilsiktet bidrar til at barnet vokser opp til å være sjenert.

I rapporten er det noen uttalelser fra den kjente amerikanske forfatteren og professor på barn, Micheal Reist, som sa:

«Når foreldre eller andre voksne forsøker å korrigere et barns blyghet, gir ikke korrigeringen noen mening for barnet, vi må vise barna at det er helt greit å ikke oppføre seg helt likedan som andre.»

Det er også viktig for foreldre å vite at en av hovedårsakene til et sjenert barn er overbeskyttelse. Det å være overbeskyttende overfor barna dine kan forårsake problemer som usikkerhet og lav selvtillit, noe som er faktorer til at barnet er sjenert.

En nyere studie som ble publisert av The New York Times, basert på en undersøkelse som ble sendt ut til mer enn 100,000 studenter fra University of Pennsylvania, bekreftet at angst er et meget alminnelig helseproblem som studentene møter. Studien fant også at 1 av 6 studenter lider av depresjon, stress og angst.

Rapporten støtter også opp under at en av hovedgrunnene bak disse problemene er deres foreldre.

  • Cano Vindel, A., Pellejero, M., Ferrer, M. A., Iruarrizgada, I., & Zauzo, A. (2001). Aspectos Cognitivos, Emocionales, Genéticos Y Diferenciales De La Timidez. Revista Electrónica de Motivación y Emoción
  • Ito, L. M., Roso, M. C., Tiwari, S., Kendall, P. C., & Asbahr, F. R. (2008). Terapia cognitivo-comportamental da fobia social. Revista Brasileira de Psiquiatria. https://doi.org/10.1590/S1516-44462008000600007
  • Olivares, J., Rosa, A. I., Piqueras, J. A., Sánchez-Meca, J., Méndez, X., & García-López, L. J. (2002). Timidez y fobia social en niños y adolescentes: Un campo emrgente. Psicologia Conductual. https://doi.org/10.1016/S0975-3575(11)80026-X