Slutt å forhøre tenåringen din – Bare ha en dialog

Som mor er det normalt å ønske å vite hva som skjer i barnets liv. Men å forhøre tenåringen din er kanskje ikke det beste alternativet. Finn ut hvorfor.

Skrevet og verifisert av psykologen Elena Sanz Martín.

Siste oppdatering: 22 desember, 2022

Å forhøre tenåringen din vil bare øke den emosjonelle avstanden mellom dere og gjøre kommunikasjonen vanskeligere. Her er hvorfor.

Du kommer hjem fra jobb og partneren din begynner å spørre deg: Hvordan gikk det? Har du levert det prosjektet? Ble møtet ditt utsatt? Har du handlet på vei hjem? Det er overveldende å bare forestille seg det, er det ikke? Så hvorfor utsetter vi barna våre for denne typen forhør?

Dette er en feil som mange foreldre gjør, og det er forståelig. Vi vil vite om barna våre har det bra, om de har akademiske eller sosiale problemer. Og vi vil vite om de mest relevante begivenhetene fra dagen deres. Derfor begynner vi å forhøre dem uten å ta i betraktning at tiden, stedet og måten vi gjør det på så ofte ikke er mest passende.

Dette kan fungere når barn er små, selv om det fremdeles er uvanlig å få mer enn et enkelt og monosyllabisk svar ut av dem. Men når kommunikasjonen fortsetter å bestå bare av denne typen enveisdynamikk, vil barna nekte å gi informasjon når de når ungdomsårene.

Hvorfor bør du unngå å forhøre tenåringen?

Vi glemmer ofte at barna våre, foruten å være barn, også er mennesker. Når du snakker med en kollega, venn eller familiemedlem, tyr du ikke til å forhøre dem eller stille krav til dem. På samme måte, hvis du vil at kommunikasjonen skal flyte med tenåringen din, må du behandle dem med respekt og forsøke å bygge et tillitsforhold.

Ved å forhøre tenåringen din antyder du først og fremst at du ikke stoler på dem. Du plasserer deg selv i en overlegen posisjon som formidler ansvarlighet og et ønske om å utøve kontroll over barnet ditt. Noe som generelt ikke er akseptabelt for unge mennesker i denne alderen.

Så med denne dynamikken er alt du gjør å stille spørsmål, kreve svar og tvinge barnet ditt til å tilby dem til deg. Det er ingen dialog, samtale eller gjensidighet. Faktisk er forholdet mer som for en sjef og en ansatt, eller en politimann og en mistenkt, snarere enn for to personer som elsker, støtter og følger hverandre.

Tenåringen din trenger deg fremdeles

Mange foreldre tror å forhøre barna er den eneste måten å kommunisere med barna sine og finne ut hva som skjer i livet deres, selv om det ikke er den beste. De hevder at den unge har blitt fjern, isolert eller fokusert på vennskapene sine, siden puberteten. Dessuten deler de ikke lenger privatlivet sitt med foreldrene.

Faktisk er ungdomstiden et stort paradigmeskifte. Familien slutter å være sentrum for barnets verden, og vennskap og sosiale kretser med deres jevnaldrende får en prioritert rolle.

Dette betyr imidlertid ikke at det unge barnet ditt ikke trenger og ønsker råd, hengivenhet og støtte fra foreldrene. Familieforhold av kjærlighet og tillit er veldig nærende og nødvendig gjennom hele livet. Og dette gjelder spesielt i et stadium som er så komplisert og følsomt som ungdomsårene.

Hvordan nærmer du deg tenåringen din uten å forhøre dem?

Så spørsmålet er: “Hvordan kan jeg nærme meg barnet mitt uten å overvelde ham eller henne med spørsmål?” Nøkkelen er å streve for å skape et kjærlig, harmonisk og sunt forhold. Det ville være flott å begynne å styrke båndet fra barndommen, men det er aldri for sent å starte eller endre din pedagogiske oppdragelsesstil.

Derfor må du først og fremst alltid være villig til å lytte. Noen ganger vil barnet ditt spontant ønske å dele sine erfaringer med deg eller trenge råd. Vær oppmerksom på de øyeblikkene, dediker dine sanser til barnet ditt og vis dem at du er der for dem.

Til samme tid må du sørge for at du ikke bedømmer eller foreleser for barnet ditt når han eller hun åpner seg. Hvis de kommer til deg med et problem eller tvil, og du kjefter på dem for den dårlige oppførselen eller dårlige beslutningstakingen deres, vil de lukke seg og sannsynligvis unngå å kommunisere med deg neste gang. Gi dem råd, ja, men ikke døm dem. Vær støttende.

Til slutt er det viktig at kommunikasjonen er naturlig og toveis. Med andre ord, åpne deg opp for barnet ditt også. Snakk med dem om barndommen din eller om hva som skjer i ditt daglige liv. Del erfaringene og følelsene dine med dem slik at de føler at det er noe gjensidig og at tillit er gjensidig. Dette vil være veldig hyggelig og berikende for dere begge.