Separasjonsangst i barndommen og hva man gjøre med det

· 3. desember 2018
Separasjonsangst i barndommen er svært vanlig, og du kan til og med si "obligatorisk". Det er en overdreven tilknytning til moren. Det kan hindre barn i å bygge relasjoner med andre barn eller nyte aktiviteter med andre familiemedlemmer.

Separasjonsangst i barndommen kan være vanskelig, men du må handle på en måte som oppfordrer barna til å samhandle med andre mennesker. I denne artikkelen vil vi fortelle deg om denne vanlige oppførselen.

Å ville være alene med sin mor kan være verdifullt, men også et problem. Dette er spesielt vanskelig når hun trenger å gå tilbake til sin daglige rutine.

Hva er separasjonsangst i barndommen?

Separasjonsangst kan skje når barna er for nære moren sin.

I tillegg er denne oppførselen ledsaget av gråt, raserianfall og å nekte å være hos andre mennesker. Det kan til og med føre til at de ikke vil at moren skal være borte i noen minutter.

Når de er små, vil de bare være i morens armer. Når de er litt eldre, vil de si «mamma» før noe annet. Senere, når de er enda eldre, vil de legge til, «jeg vil ha mamma».

Denne overdrevne tilknytningen og konstante klagingen kan føre til problemer. Moren må være 100% oppmerksom på barna sine og ingen andre kan gjøre noe for dem.

Det er sant at babyer avhenger av moren sin for alt. Hun er hovedleverandør, både av mat og omsorg. Da er det normalt å velge moren sin over andre familiemedlemmer og venner.

Men etter som barn blir eldre, kan onkler, besteforeldre og søsken også hjelpe til. For eksempel med å bytte bleier, bade dem, legge dem til sengs eller leke med dem.

Hva skjer når moren må gjøre alle disse tingene ellers gråter de desperat? Det er da vi trenger å snakke om separasjonsangst.

Det er en overdreven tilknytning. Det kan også stoppe barn fra å ville gjennomgå endringer som gjør at de blir mer selvstendige.

Årsaker og symptomer på separasjonsangst

Mange tror at separasjonsangst i barndommen skyldes at moren ikke «frigjør seg» nok. De sier at moren ikke har tillatt faren å ta vare på barna nok.

Det er imidlertid ikke tilfellet. Det er mange andre faktorer, for eksempel:

1. Kvaler for læring

Hver gang barnet lærer noe viktig, opplever de frustrasjon, som å gå selv eller snakke. De vil være sammen med sin mor, som beroliger dem og gjør dem trygge.

Separasjonsangst i barndommen og hva som skal gjøres

2. Gjenkjennelse av miljøet

Frem til de er 10 måneder er ikke barn bevisste på hva som skjer rundt dem. Imidlertid gjenkjenner de kjente personer. Når barn ser at de går, gråter de fordi de tror de ikke kommer tilbake.

3. Store endringer

Vi refererer til endringer, ikke bare indre, men også endringer i det daglige livet. Noen av disse kan være å starte i barnehagen, flytte, reise på tur eller bortgangen til et familiemedlem. Dette er alle grunner til at barna føler seg usikre.

«Separasjonsangst er en overdreven tilknytning. Det kan stoppe barn fra å ønske å gjennomgå endringer som gjør at de blir mer selvstendige.»

4. Ødipuskompleks

Separasjonsangst fra moren er også relatert til hva psykologien kaller «ødipuskomplekset«. Denne freudianske teorien sier at barnet er forelsket i sin mor. Han anser faren som en fiende.

I tilfelle av jenter finnes elektrakomplekset der hun idoliserer sin far og er stadig i konflikt med sin mor.

Hvordan identifisere separasjonsangst i barndommen

Hvordan kan du vite om barnet ditt har separasjonsangst? Det er enkelt. Vaner og oppførsel er vanligvis vedvarende og umiddelbare.

  • Roper på deg hvert andre minutt og skriker om natten.
  • Bare vil at mor skal mate dem, kle på dem, leke med dem og legge dem til sengs.
  • Gråter når de ikke ser sin mor.
    Henger på armene eller bena dine når du gjør noe annet. For eksempel, når du prøver å lage mat eller jobbe.
  • Ønsker ikke å samhandle med andre barn hvis moren deres ikke også leker med dem.
  • Viser overdreven sjalusi hvis du gir oppmerksomhet til et annet barn.
Separasjonsangst i barndommen og hva som skal gjøres

Er det mulig å reversere separasjonsangst i barndommen? Det første du bør identifisere er det de prøver å oppnå gjennom sin holdning. I de fleste tilfeller er det noe forbigående, som du kan overvinne ved å være tålmodig.

Til slutt husk at du er den som bestemmer hvordan ting fungerer i huset ditt. Du bør ikke forlate arbeidet ditt eller din personlige trivsel for å få barnet ditt til å slutte å gråte.

Litt etter litt vil de roe seg. Til slutt vil de akseptere at de må la bestemor eller pappa ta vare på dem.