Overkomme utviklingsangst: Hvordan kan vi hjelpe de små til det?
I dagens artikkel, ønsker vi å snakke om hvordan foreldre kan hjelpe sine små med å overkomme utviklingsangst. Utviklingsangst er relativt normalt opp til en viss alder.
I en eller annen grad, opplever mange barn en eller annen form for frykt. Men allikevel, er ikke det å overkomme utviklingsangst det samme som å overkomme fobier og angst.
Viktigheten av å forstå utviklingsangst
I løpet av de forskjellige utviklingsstadiene i barndommen, er det vanlig for barn å oppleve frykt. Denne frykten er en del av deres vekst og avses til et konkret utviklingsnivå. Denne angsten innebærer ting som å være redd for mørket, fremmede eller å være alene.
Frykt er en naturlig reaksjon blant levende vesener og har den hensikt å beskytte oss fra farer. Dette gjelder både umiddelbare farer og potensielle farer som er en risiko for vår overlevelse.
De fleste redsler barn opplever er vanlige. De pleier å være midlertidige og varierer i intensitet etter barnets utviklingsstadium.
Utviklingsangst i forhold til alder
Utviklingsangst variere etter barnets alder. I løpet av de første årene i livet, har disse redslene å gjøre med høye lyder, ukjente mennesker og å bli adskilt fra foreldrene.
Når barnet er i førskolealder, blir disse redslene mer synlige. Barn i denne alderen har en mer utviklet fantasi og deres redsler blir mer abstrakte. De begynner for eksempel å være redd for spøkelser, monstre, hekser, etc.
I løpet av barneskolen – fra 7 til 11 års alderen – har vanlige redsler mer med virkeligheten å gjøre. Barn kan være redd for fysisk skade, sykdommer, legebesøk, etc. Et barn kan for eksempel være redd for at foreldrene skal bli skilt, eller ikke å tilpasse seg sosialt.
I løpet av ungdomsstadiet, har redslene som blir nevnt ovenfor begynt å avta. I løpet av denne nye fasen, blir frykt som har med skolen å gjøre mye mer framtredende. For eksempel, de som snart er tenåringer, er redde for avvisning fra sine jevnaldrende, mangel på godkjenning fra voksne, få dårlige karakterer eller gjøre det dårlig på skolen.
Når utviklingsangst blir til fobier
Å overkomme utviklingsangst er ikke det samme som å overkomme fobier. Derfor er det viktig at foreldre følger med. Det er symptomer som kan indikere at et barn lider av fobi. Hvis det er tilfelle, er det viktig at du sørger for at barnet får den hjelpen det trenger.
Uttrykket fobi refererer til en konstant, overdreven og irrasjonell frykt. Folk kan oppleve fobi for både situasjoner og objekter.
Som med frykt, prøver barn å beskytte seg fra oppfattet fare. Når man har å gjøre med fobi, er den irrasjonelle frykten ukontrollerbar. Fobier begrenser barna og kan til og med være paralyserende.
Å identifisere forskjellen mellom en frykt og en fobi kan være vanskelig. Normalt sett, presenterer fobier seg i form av en følelse som kommer av angst. Denne følelsen dukker opp når barnet møter visse situasjoner eller spesifikke objekter.
Det er viktig å ha i tankene at det er tre typer fobier: Forskjellen mellom hver kategori har å gjøre med triggerne bak fobien:
- Generalisert: Barnet opplever frykt og angst i møte med variable situasjoner.
- Spesifikk: Spesifikke fobier refererer til frykten for situasjoner som har å gjøre med dyr eller insekter. De gjelder også frykt som har å gjøre med ens naturlige omgivelser, som klimatiske tilstander, medisinske inngrep, etc.
- Sosial: I disse tilfellene, gir sosiale situasjoner angst og stort ubehag hos barn. For eksempel, kan et barn føle angst i store grupper eller når det forholder seg til fremmede, etc.
“De fleste former for frykt som barn opplever er vanlige. De pleier å være midlertidige og varierer i intensitet etter hvor barnet er i utviklingsstadiet.”
Hvordan hjelpe barnet med å overkomme utviklingsangst
Det er ekstremt viktig for foreldre å samarbeide med barna sine og hjelpe dem med å overkomme redsler i løpet av barndommen. Hvis man ikke lykkes med det, kan det gi konsekvenser til og med i voksen alder. Disse konsekvensene inkluderer en større sjans for å lide av generell angst når man møter forskjellige utfordringer og situasjoner.
For å være trygg, er det best å søke hjelp til å løse problemet. En profesjonell vil anbefale en passende behandlingsplan for å minske barnets redsler.
Det er flere retningslinjer foreldre bør ha i tankene for å hjelpe barna hjemme:
- Identifiser situasjonen eller objektet som skaper frykt.
- Kommuniser aktivt med barnet. Lytt til barnet og gi støtte.
- Bygg opp tillit og trygghet hos den lille for å hjelpe han eller henne til å overkomme frykten og situasjonene som gir frustrasjon.
- Lær metoder for å kontrollere angst og gi barnet verktøyene for å overkomme ukomfortable situasjoner. For eksempel, hvis barnet er redd for mørket, kan du gi han eller henne en bamse som får han eller henne til å føle seg trygg.
- Vær et godt eksempel og gi barnet et positivt syn på problemet. Lær den lille å finne positive løsninger og behandle dem som en normal del av livet.
For å konkludere, det er ikke bare mulig å hjelpe barnet til å jobbe seg igjennom redslene sine. Det er også veldig nyttig.
Foreldre bør uansett ikke bekymre seg så veldig for at barna ikke skal overkomme utviklingsangst så lenge det ikke blir til noe mer alvorlig.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Ollendick, T. H.; King, N. J.; Frary, R. B. (1989). Fears in children and adolescents: Reliability and generalizability across gender, age and nationality. Behavior Research and Therapy. 27:19-26
- Pelechano, V. (1981). Miedos infantiles y terapia familiar. Valencia: Alfaplus.
- Sandín, B., & Chorot, P. (1998). Dimensiones de los miedos en niños: Estructura factorial del FSSC-R. Psiquis, 19(1), 23-32. https://www.researchgate.net/profile/Bonifacio_Sandin/publication/285732793_Dimensions_of_fears_in_children_Factor_structure_of_the_FSSC-R/links/59ad46e0458515d09ce16c65/Dimensions-of-fears-in-children-Factor-structure-of-the-FSSC-R.pdf
- Sandín, B., Chorot, P., Valiente, R. M., & Germán, M. Á. S. (1998). Frecuencia e intensidad de los miedos en los niños: Datos normativos. Revista de Psicopatología y Psicología Clínica, 3(1), 15-25. http://revistas.uned.es/index.php/RPPC/article/view/3853
- Valiente, R. M., Sandín, B., & Chorot, P. (2002). Miedos comunes en niños y adolescentes: Relación con la sensibilidad a la ansiedad, el rasgo de ansiedad, la afectividad negativa y la depresión. Revista de psicopatología y Psicología clínica, 7(1), 61-70. http://revistas.uned.es/index.php/RPPC/article/view/3922