Hvordan vite om du har et kinestetisk barn
Det er sannsynlig at du på et tidspunkt har hørt om å klassifisere barn som kinestetiske, visuelle eller auditive, avhengig av deres evne til å lære. Men handler dette om læringsstiler, individuelle preferanser eller nevromyter? Og er det noe som heter “et kinestetisk barn”? La oss finne ut sammen.
Læringsstiler
Barns læring kan oppnås gjennom forskjellige sensoriske veier: Visuell, auditiv og kinestetisk (VAK). Avhengig av læringsstilen som barnet foretrekker, er det mulig å utdanne dem ved å understreke deres styrker. (Dunn & Price, 1984)
Imidlertid, ifølge Ferrero, refererer denne definisjonen bare til modaliteten som en student foretrekker å lære med. Men dette betyr ikke at de virkelig lærer med det.
Vi kan også beslutte at, som det skjer gjennom forskjellige sanseveier, blir læring behandlet i forskjellige områder av hjernen og uavhengig. Men dette er feil, ettersom sensorisk prosessering involverer all læring.
Sannheten er at hver person lærer på en unik måte, gjennom forskjellige strategier, i sitt eget tempo, og med en annen tilnærming avhengig av motivasjonen de har.
Av denne grunn er det viktig å unngå å klassifisere studenter basert på foretrukne læringsstiler, fordi det ikke bestemmer deres evne til å lære. Denne evnen utvikler seg kontinuerlig og annerledes hos hvert barn.
Pedagogisk nevrovitenskap, et vitenskapelig bidrag
Pedagogisk nevrovitenskap er den vitenskapelige studien av nervesystemet, brukt på læringssprosessen for undervisning og læring.
Ved hjelp av EEG– eller bildestudier kan forskere vurdere hjerneaktivitet under kognisjon og bestemme hvordan hver person lærer.
Et av de store bidragene til pedagogisk nevrovitenskap er forestillingen om at hjernen danner forbindelsesnettverk mellom nevroner under utdanningsprosessen, og dette bestemmer igjen en bestemt oppførsel.
Å vite hvordan en elev lærer, fungerer derfor som et verktøy for lærere for å fremme tilrettelegging for hvert barn.
Les mer: Hva er virkelighetspedagogikk?
Nevromyten om det kinestetiske barnet
De siste årene har det vært en økning i sirkulasjonen av informasjon om læringsstiler og pedagogiske tilnærminger, uten vitenskapelig støtte for å støtte det. Dette er kjent som en nevromyte.
“Nevroopplæring oppfatter generelt nevromyter som falske ideer, oppfatninger, tolkninger eller ekstrapolasjoner som har overskredet opinionen, til tross for at de er blitt forvist eller ugyldiggjort av nevrovitenskap.”
-John Geake-
En av nevromytene vi fremdeles hører om undervisning-læringsprosessen, er den til det kinestetiske barnet. Denne ideen refererer til barnets evne til å lære gjennom bevegelse, men det definerer ikke nødvendigvis deres kvaliteter.
Læring og bevegelse
Pedagogisk nevrovitenskap har vist oss at bevegelse favoriserer barnets kontroll over kroppen og tankene sine.
I denne forstand tillater aktivitetene som krever bevegelse hjernen å skape forbindelser med alle områdene: Visuell, auditiv, sensorisk, språk, blant andre.
Dette favoriserer den integrerte utviklingen av barnet, ettersom det er relatert til prosesser med oppmerksomhet, selvregulering, minne, språklæring og selvfølelse, blant andre.
Du kan være interessert i: Leseferdighetsnivåer: Stadier og kjennetegn
Individuelle preferanser for læring
Læring er en konkret prosess, basert på biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Dessuten har folk forskjellige preferanser for læring, som i stor grad avhenger av erfaringene vi har hatt. På samme måte er de avhengige av strategiene som har gitt oss gode resultater under forskjellige omstendigheter.
Om læring hos barn
Så, etter å ha gjennomgått læringsstiler, individuelle preferanser og nevromyter, kan vi konkludere med at barn utvikler læringen sin gjennom bevegelser og sanseopplevelser som favoriserer kognisjon. Så, la oss fortsette å bruke bevegelse!
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Dekker, S., Lee, n., Howard-Jones, P., & Jolles, J. (2012). Neuromyths in education: Prevalence and predictors of misconceptions among teachers. Frontiers in Psychology, 3, 1-8. Disponible en: https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fnhum.2016.00496/full
- Ferrero, M. (2017). Mitos sobre el cerebro y la educación en el profesorado español. Ciencia Cognitiva, 11(1), 20-22. Disponible en: http://www.cienciacognitiva.org/files/2016-28.pdf
- Geake, J. G. (2008). Neuromythologies in education. Educational Research, 50(2), 123- 133. Disponible en: https://www.researchgate.net/publication/233111381_Neuromythologies_in_Education
- Pallarés Domínguez, D. (2016). Neuroeducación en diálogo: neuromitos en el proceso de enseñanza-aprendizaje y en la educación moral. Disponible en: