Hva er pediatrisk psykologi? Det grunnleggende

Pediatrisk psykologi fokuserer på barns utvikling på et fysisk nivå, men fremfor alt emosjonelt. Spesifikt er det studien av barns oppfattelse av dem selv, inkludert miljøet rundt dem.

Pediatrisk psykologi spesialiserer seg på studien av psykologiske prosesser gjennom barndommen som en del av barnets utvikling. Det begynte på 1800-tallet med et mer biologisk fokus. Men på 1900-tallet ekspanderte fagfeltet seg med teorier som psykoanalyse, kognitiv psykologi og konstruktivisme.

Jean Piagets bidrag satt kursen for pediatrisk psykologi med sin “læringsteori”. Psykologen dedikerte seg selv til undersøkelser av stadier av barns utvikling.

Piaget gav en beskrivelse av hvordan barn oppfatter seg selv og verden rundt dem, fra fødselen av til ungdomsårene. 

Hvordan pediatrisk psykologi studerer barn

Med en forståelse av barn som høyst komplekse, dekker denne disiplinen barns motoriske, lingvistiske, emosjonelle, perseptuelle, fysiske, kognitive og sosiale aspekter. Pediatrisk psykologi kan være basert på en eller annen vitenskapelig retning, og baserer intervensjonene på ulike bidrag fra hver teori.

Pediatrisk psykologi adresserer måten hvert utviklingsstadium fungerer for hvert barn, og vice versa, etablerer parametre og koder (vanligvis med en relativitetsmargin), innenfor fagfeltet som omhandler barns mentale helse.

På samme måte adresserer pediatrisk psykologi barn i konteksten av deres omgivelser. Selvfølgelig er det viktig å kjenne og forstå miljøet når det kommer til å etablere en diagnose og behandling. Så ekspertene må etablere:

• Hvordan kontekstuelle variabler (familie, skole) og biologiske karakteristikker (genetikk) fungerer sammen for å påvirke barnets atferd.
• Hvordan forandringer i omgivelsene påvirker barnets mentale helse.

Noen temaer fra Piagets kognitive teori

For å forstå pediatrisk psykologi, er det viktig å forstå måten kognitivisten Jean Piaget forklarte det. Hovedsakelig hadde han en teori om at ved hver alder, vil barn tilegne seg evnen til å løse visse problemer naturlig: motoriske, kognitive og mentale.

For Piaget var evolusjonsfasene forstått som kognitive strukturer. Disse basene utvikler seg over tid, alltid i samme rekkefølge.

Men tanken er å ikke fokusere på subjektets alder, men heller at hver kognitive fase skjer uten å hoppe over noen. Samtidig må hver fase integreres sømløst med det som følger etter.

Fasene til barns utvikling, ifølge Jean Piaget, er:

• Den sensomotoriske fasen (0 til 2 år). Barn blir kjent med verden og deres egne evner gjennom sansene.
• Den preoperasjonelle fasen (2 til 7 år). Barn er i stand til symbolsk tankegang, noe som tillater blant annet taleevne. Men under denne fasen fortsetter tankene deres å være egosentrisk. Med andre ord, forstår de verden kun gjennom sitt eget perspektiv.
• Den konkret operasjonelle fasen (7 til 12). Barn er i stand til å bruke logisk deduksjon og deduktive prinsipper. Komparative operasjoner som reversibilitet og serialitet er noen ferdigheter som tilegnes i denne fasen.
• Den formelle operasjonelle fasen (12 år og oppover). Subjektet tilegner seg evnen til å lage hypoteser, anslag og fullføre formelle operasjoner gjennom ungdomsårene og voksenlivet.

Nåværende trender i pediatrisk psykologi

I dag er kulturelle forandringer svimlende, og barn utviser veldig annerledes oppførsel enn barn for 100 år siden. Nå for tiden kan du høre begreper som “angstlidelser”. Eller kanskje du gjenkjenner “oppmerksomhetsunderskudd”, “søvnforstyrrelser”, “depresjon” eller kanskje det mer kjente “autisme”.

Disse dysfunksjonene gjør at barna ikke responderer på visse standardnormer. De tradisjonelle teoriene til pediatrisk psykologi blir alltid reviderte og moderniserte for å ta for seg behovene til nye og annerledes generasjoner.

Tilstedeværelsen av teknologi, krisen til den hetero-patriarkalske familien, og dannelsen av nye typer familier, krever nye teoretiske tilnærminger fra pediatrisk psykologi. 

På denne måten finnes det alltid nye måter å se på ting som stadig forandrer seg for læring, skoler og læringssentre. 

For å konkludere, skaper en foreldet definisjon av barndom et stort gap mellom nye og gamle generasjoner. Som et resultat, fortsetter mange eksperter å bruke vitenskapelige parametre på barndommen, noe som gjør dette gapet større.