Engstelig unnvikende tilknytning og dens kjennetegn

Når barn føler at det er fruktløst å kommunisere emosjonelle behov til foreldrene sine eller andre mennesker de har et sterkt bånd med, danner de en engstelig unnvikende tilknytning. Hvorfor oppstår dette?
Engstelig unnvikende tilknytning og dens kjennetegn
María Alejandra Castro Arbeláez

Vurdert og godkjent av psykologen María Alejandra Castro Arbeláez.

Skrevet av Naí Botello

Siste oppdatering: 22 desember, 2022

Engstelig unnvikende tilknytning hos barn refererer til en undertrykkelse av følelser overfor foreldrene eller andre voksne som er ansvarlige for deres omsorg. Denne undertrykkelsen er et resultat av at barn føler at de ikke får oppmerksomhet eller forventet respons fra omsorgspersonene.

Som et resultat opprettholder disse barna en posisjon av selvforsyning og uavhengighet med hensyn til deres behov for oppmerksomhet og bånd, til og med kjærlighet.

Tilknytning er til stede hos barn, voksne og også andre pattedyrarter. Denne tilstanden gjør at barn blant annet kan utvikle en følelse av trygghet og stabilitet.

Dette er nesten som et overlevelsesinstinkt. Det er også grunnleggende for å skape sosiale forbindelser.

Engstelig unnvikende tilknytning hos barn og dens egenskaper

Kjennetegn på barn med engstelig-unnvikende tilknytning

I følge tilknytningsteoriene utviklet av Mary Ainsworth, dannes bånd av kjærlighet og avhengighet hos individer fra en ung alder. Disse båndene er sunne for mennesker, gitt at vi er sosiale vesener.

Noen barn oppfatter imidlertid at de rundt seg ikke reagerer på en positiv måte eller føler seg stadig avvist. Dette kan oppstå med foreldrene deres eller andre nære omsorgspersoner.

Disse barna utvikler en uavhengighetsfølelse som får dem til å undertrykke ønsket om å be om hjelp, beskyttelse eller kjærlighet.

De lærer fra en veldig ung alder at forholdet de opprettholder med dem som skal beskytte dem, er frustrerende.

Som et resultat inntar de bokstavelig talt en holdning om å ikke føle seg påvirket – verken positivt eller negativt – av foreldrenes tilstedeværelse, fravær eller hjelp.

I noen av forskningstilfellene som ble utført av Ainsworth, unngikk for eksempel barn å gråte for å be om mat eller hjelp. De gjorde det for å unngå å bli avvist av foreldrene og for å være i nærheten av dem i samme rom.

Disse barna åpner seg også og er mer mottakelige for å kommunisere og få kontakt med de utenfor deres indre krets. Derfor fremstår de som vennlige mot fremmede.

Engstelig unnvikende tilknytning

Symptomer på engstelig-unnvikende tilknytning hos barn

Barn med engstelig-unnvikende tilknytning viser visse holdninger i atferden sin som lar oss identifisere dem. Noen av disse uttrykkene inkluderer:

  • Fremstår som isolert og har en tendens til å ikke gi mange uttrykk for kjærlighet.
  • Kan være fiendtlig mot klassekameratene eller andre i miljøet.
  • Det er mer sannsynlig at barn med engstelig unnvikende tilknytning mobber klassekameratene sine.
  • Føler seg ukomfortabel med fysisk kontakt, for eksempel klemmer og kyss.
  • Føler forakt overfor lærerne sine.
  • Er utsatt for hyppige raserianfall.
  • Kan se ut til å ha en høy selvfølelse, som kommer sammen med en følelse av at andre er underlegne.

“Tilknytning gjør at barn blant annet kan utvikle en følelse av trygghet og stabilitet. Dette er nesten som et overlevelsesinstinkt. Det er også grunnleggende for å skape sosiale forbindelser.”

Behandlinger for engstelig unnvikende tilknytning hos barn

Det er viktig å identifisere om et barn har engstelig-unnvikende tilknytning. Personer med denne typen tilknytning har alvorlige vanskeligheter når det gjelder å danne kjærlige bånd som voksne.

Det som er enda mer uheldig er at de kan produsere samme type tilknytning hos barna sine, hvis de har noen.

Terapiene for behandling av denne typen tilknytning konsentrerer seg om å prøve å identifisere kilden – med andre ord, opprinnelsen til opplevelsene som forårsaket en persons behov for å undertrykke følelsene sine.

Deretter hjelper terapeuter pasienten med å gjenkjenne årsaken bak disse hendelsene og oppfordrer dem til å gi slipp på deres resulterende tristhet.

Etter å ha identifisert årsakene, leder terapeuter barn i øvelser som hjelper dem til å føle seg komfortable med å være sårbare. Disse øvelsene er rettet mot å hjelpe barn til å lære å stole på andre mennesker uten å frykte avvisning eller nederlag.

Psykologer som behandler barn med engstelig-unnvikende tilknytning vil også prøve å redusere angstnivået uttømmende.

Barn kan oppleve angst både bevisst eller ubevisst. Og denne angsten holder dem i en tilstand av konstant årvåkenhet og anspenthet når det gjelder bånd og interaksjoner med andre.

Engstelig unnvikende tilknytning er en tilstand som gir mye frustrasjon når det kommer til sosialt samspill. Dessverre takler barn som opplever denne tilknytningsforstyrrelsen ofte effektene til voksen alder.

Hvis du identifiserer ett eller flere av disse kjennetegnene hos barnet ditt, anbefaler vi å bli mer informert og be om en profesjonell konsultasjon så snart som mulig.


Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.


  • Barudy, J., & Dantagnan, M. (2005). Los buenos tratos a la infancia: Parentalidad, apego y resiliencia. Editorial Gedisa.
  • Garrido-Rojas, L. (2006). Apego, emoción y regulación emocional. Implicaciones para la salud. Revista latinoamericana de psicología, 38(3), 493-507. https://www.redalyc.org/pdf/805/80538304.pdf
  • Marrone, M., Diamond, N., Juri, L., & Bleichmar, H. (2001). La teoría del apego: un enfoque actual. Madrid: Psimática.
  • Mosquera D, Gonzalez, A (2009) Escala de Apego y Patrones Relacionales.
  • Mosquera, D., & González, A. (2013). Del apego temprano a los síntomas del trastorno límite de personalidad. Revista Digital de Medicina Psicosomática y Psicoterapia, 3(3), 1-33. http://www.psicociencias.com/pdf_noticias/Apego_y_TLP.pdf
  • Shaffer, D. R., & del Barrio Martínez, C. (2002). Desarrollo social y de la personalidad. Madrid: Thomson.

Denne teksten tilbys kun til informasjonsformål og erstatter ikke konsultasjon med en profesjonell. Ved tvil, konsulter din spesialist.