Viktigheten av å oppdra barn som ønsker å lykkes
Barn gir ofte opp når de ikke kan tegne en viss form eller bygge en figur med blokker. Dette er normalt og vil skje mer enn én gang. Men det er vår jobb som foreldre å motivere dem til å kjempe for det de vil . Dette lærer barna våre at et ønske om å lykkes.
Det er ikke lurt å la barn venne seg til å avslutte det de har begynt på halvveis i prosessen. Det anbefales heller ikke at voksne plukker opp tråden og fullfører det barna deres startet på. Det beste budskapet å formidle er at utholdenhet lønner seg om man ønsker å lykkes.
Barnas fremtid kan være avhengig av denne magiske lærdommen som motiverer dem til aldri å gi opp. Utholdenhet, å overvinne hindringer og en følelse av optimisme er ideer som ikke kan mangle i hodet til barna våre.
Dagens barn er under konstant press
Verdenen vi lever i er veldig teknisk. Dagens store vansker er ikke relatert til kunstneriske og atletiske evner. Nå må vi alle mestre nye teknologier.
Det er derfor viktig å lære barn hvordan de skal håndtere følelsene sine, særlig frustrasjon når noe går galt. Målet er å hjelpe barn med å utvikle emosjonell intelligens som lar dem overvinne uenigheter eller hindringer.
Vi må la barna vite at det er mange muligheter i livet, og at feil gjør at vi kan forbedre oss og oppnå andre mål.
Det er også viktig for barn å se foreldrene sine fullføre alt de begynner på. Men uten ordentlig styring, kan barn bli frustrerte når deres egne resultater ikke er de samme. Å la prosjekter bli forlatt og forvente perfeksjon er destruktive holdninger.
Budskapet må være et av motivasjon, støtte og ledelse
Når det er sagt, er det vi sier til barn når de føler at de har mislyktes, viktig. Det er en utmerket idé å bruke et problem fra barnets fortid for å forklare at oppnåelser er progressive og krever utholdenhet.
Et annet grunnleggende aspekt er hvordan barn takler følelsene sine når de blir frustrerte av små ting. De skal kunne uttrykke hva de tenker, og vi bør lytte nøye. Ellers vil irritasjonen deres øke, og vi vil oppfordre barna til å la alt være halvgjort.
God lytting og resonnement resulterer i motivasjon. Ideene deres vil begynne å genereres og snart begynner barna på nytt.
Målet vårt er å invitere dem til å prøve igjen og igjen, til de har det bra med seg selv. På den annen side er det nødvendig for dem å vite når de skal stoppe. De trenger å vite at ekstremer også er skadelige.
Framhev forbedringene deres og oppmuntre dem til å lykkes
“Mamma, jeg vil tegne, men ideene mine kommer ikke ut.” Barnet ditt ser at tegningen ikke stemmer overens med det som er i hodet, så det skyver papiret til side, irritert. Nå er det tid for deg å forklare hvordan suksess fungerer.
Det barn bør begynne å internalisere er ideen om at enhver læringsprosess er progressiv. De vil oppnå sine mål gjennom øvelse.
Hver gang de prøver igjen, bør vi oppmuntre dem og gi dem konstruktiv kritikk, slik at de kan fortsette med en god holdning til de er ferdige.
Viktigheten av å la barn gjøre oppgavene sine selv
For å overføre ønsket om å utmerke seg hos barn, er det nødvendig å la dem gjøre oppgavene sine selv. Vi skal selvfølgelig veilede og hjelpe dem med komplekse oppgaver. Men vi må ikke gripe inn i en slik grad at vi hemmer deres egen deltakelse i prosessen. I enkle oppgaver er det rette å observere og la dem gjøre resten.
Barn hvis foreldre tar ansvaret for å gjøre oppgaver, tar ikke ansvar eller lærer å håndtere situasjoner tilstrekkelig. De vil ikke være veldig utholdende mennesker og vil søke å lene seg på andre for å unngå å måtte anstrenge seg.
Til slutt, for å formidle ønsket om å lykkes til barn, må vi gi vårt eget eksempel på utholdenhet. Tross alt, hvordan kan vi forvente at de fortsetter å prøve hvis vi som voksne kaster inn håndkleet?
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Bowlby, J. (1986). Vínculos afectivos: formación, desarrollo y pérdida. Madrid: Morata.
- Bowlby, J. (1995). Teoría del apego. Lebovici, Weil-HalpernF.
- Garrido-Rojas, L. (2006). Apego, emoción y regulación emocional. Implicaciones para la salud. Revista latinoamericana de psicología, 38(3), 493-507. https://www.redalyc.org/pdf/805/80538304.pdf
- Marrone, M., Diamond, N., Juri, L., & Bleichmar, H. (2001). La teoría del apego: un enfoque actual. Madrid: Psimática.
- Moneta, M. (2003). El Apego. Aspectos clínicos y psicobiológicos de la díada madre-hijo. Santiago: Cuatro Vientos.
- Para, B. B. V. A. (2000). Educación en valores. https://www.compromisorse.com/upload/reportaje/000/106/20-21%20bbva.pdf