Utviklingen av affektivitet hos barn
Utviklingen av affektivitet innebærer en veldig kompleks prosess der individet gradvis kommer til å tilegne seg kapasitet til å oppleve og manifestere følelser.
For at prosessen skal finne sted, må barn være i kontakt med andre. Med andre ord er deres sosiale og affektive utvikling uløselig forbundet og sammenflettet.
Affektivitet utvikler seg i løpet av en persons liv. Vi kan imidlertid si at både barndommen og ungdomsårene er avgjørende stadier når det gjelder å lære å gjenkjenne og håndtere ens emosjoner og følelser.
Utviklingen av affektivitet
Vi kan betrakte utviklingen av affektivitet som den veien folk etablerer følelser gjennom, og en måte å oppleve og forstå dem på.
Affektivitet omfatter følelser og emosjoner. Det refererer til de varierte og multiple emosjonelle tilstandene – både behagelige og ubehagelige – som vi går gjennom i løpet av livet vårt.
Videre vil karakteristikken til veien som den affektive utviklingen tar, i en viss grad bestemme hvilken type mellommenneskelige bånd som mennesker etablerer. På samme måte påvirker det måten en person forholder seg til andre på.
Utviklingen av affektivitet innebærer evnen til å oppleve og manifestere emosjonelle tilstander gjennom ytre atferd. Denne atferden lar mennesker være en del av den sosiale sfæren. Og samtidig lar den dem tilfredsstille de grunnleggende fysiologiske, kognitive, sosiale og affektive behovene.
Viktige stadier i utviklingen av affektivitet
Barndom
Barndomsfasen er en grunnpilar i utviklingen av affektivitet. Fra vi er veldig små, opplever vi behovet for å føle oss elsket, tatt vare på og verdsatt. Faktisk avhenger utviklingen av vår affektive personlighet av disse faktorene. Den avhenger også av riktig evolusjon i andre utviklingsområder, inkludert psykososial, kognitiv og motorisk utvikling.
En viktig faktor i menneskets fremtidige følelsesliv er typen bånd eller tilknytninger de utvikler i løpet av tidlig barndom. Ideen om tilknytning, utviklet av John Bowlby (1986), er definert av settet av følelser tilknyttet menneskene et individ lever og samhandler med. Dette er følelser som påvirker individet, gir trygghet, velvære og glede, produsert av nærhet og kontakt.
Tilknytning er et affektivt bånd som dannes i løpet av det første leveåret. Det er resultatet av behovet for affektive bånd som barn føler og atferden som spiller inn for å tilfredsstille det behovet. Tilknytningen som barn har med foreldrene og søsknene, vil vare livet ut. Dessuten fungerer det som en modell for hvordan de forholder seg til andre barn og voksne.
Derfor er et affektivt bånd som er rolig og stabilt, grunnleggende for barn. Først da kan barn utvikle en positiv mental modell og trygg og sosialt tilpasset atferd. Dette har innvirkning på deres psykomotoriske utvikling de første leveårene, og deres representasjonsutvikling senere.
Ungdom
Ungdom er et annet veldig viktig stadium i affektiv utvikling og formingen av ens personlighet. Sosiale interaksjoner og utvekslinger utvides ekstraordinært. Samtidig blir familien et mindre referansepunkt, det samme gjelder barndommens tilknytningspersoner.
Samtidig som barn blir mer uavhengige av familiene sine, blir venner viktigere. Tenåringer skaper sterkere bånd med sine jevnaldrende og har ofte sine første romantiske forhold.
Utviklingen av affektivitet i ungdomsårene har å gjøre med forskjellige behov. Ungdommer har behov for intimitet for å internalisere og tilpasse seg psykologisk og biologisk til endringene de opplever i kroppene sine.
Tenåringer opplever også et behov for frihet og uavhengighet fra familiene sine. Dette er viktig for å komme videre i deres autonomi, essensielt i deres overgang til voksenlivet. Og dessuten føler ungdom behov for å konstruere sin egen personlighet og identitet.
Denne personligheten og identiteten vil være et produkt av deres preferanser, valg (sosiale, seksuelle, yrkesmessige, profesjonelle) og hvordan de ser på fremtiden.
Teorier som forklarer utviklingen av affektivitet
Det er flere teorier som forklarer utviklingen av affektivitet, for eksempel Erik Eriksons 8 stadier av psykososial utvikling. Denne tyskamerikanske utviklingspsykologen og psykoanalytikeren anså affektiv utvikling som konstant. I følge Erikson fortsetter det gjennom en persons liv, og består av 8 faser.
I hvert av disse utviklingsstadiene må individet utføre en spesifikk oppgave for å tilegne seg en serie evner. Dette skjer fordi det oppstår en psykososial “konflikt” som individet må overvinne for å komme videre i utviklingen av sin affektive kapasitet.
Hver av Eriksons såkalte “konflikter” er representert av et par motstridende begreper, og refererer til den positive eller negative løsningen av konflikten. For eksempel autonomi kontra skam og tvil, og identitet kontra rolleforvirring.
Samtidig har Henri Wallon, fra den samme tankeskolen som Piaget, sin egen teori om utviklingen av affektivitet. I følge Wallon:
- Menneskelige relasjoner former mennesker.
- Alle sosiale relasjoner er viktige – ikke bare hovedtilknytningspersoner som foreldre og lærere.
- Affektivitet spiller en grunnleggende rolle i en persons utvikling. I seg selv utgjør det et uttrykkssystem som er før og parallelt med språket.
Hvordan maksimere en persons affektive utvikling
For at en persons affektive utvikling skal være tilfredsstillende, må vi maksimere følgende både hos barn og voksne:
- Anerkjenne, forsterke og opprettholde affektive bånd. I den tidlige barndommen, i den affektive tilknytningen og etter som barna vokser, må vi utdanne dem til selvinnsikt, selvfølelse og påvisning og regulering av sine egne følelser.
- Skape og garantere familie- og utdanningsmiljøer som er vennlige, respektfulle, rolige og stimulerende. Dette er grunnleggende for at en persons affektive utvikling skal nå sitt fulle potensiale, og påvirker en persons samlede utvikling.
- Oppmuntre, utvikle og fremme dialog og kommunikasjon. Affektiv utvikling skjer gjennom anerkjennelse og manifestasjon av følelser og emosjoner. Derfor er sosial interaksjon grunnleggende for å anerkjenne affektive behov, både hos seg selv og i andre.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Bowlby, J. (1986). Vínculos afectivos, formación, desarrollo y pérdida. Editorial Morata. Madrid.
- Ocaña, L. (2011). Desarrollo socioafectivo. Editorial Paraninfo.