Viktigheten av samarbeidskultur på skolen
For å tilby utdanning av høy kvalitet er det behov for deltakelse og koordinering mellom lærere, familier og også andre fagpersoner innen utdanning. Det er veldig viktig at det er en samarbeidskultur på skolen og en vilje fra alle parter til å samarbeide.
På denne måten kan alle elevene oppnå målene som er satt for dem. Dette er fordi personene som har ansvar for utdannelsen deres vil opprettholde god kommunikasjon med hverandre. Som et resultat vil barna utvikle seg intellektuelt i mye raskere tempo.
Betydningen av samarbeidskultur på skolen
For at lærere skal være involvert i en samarbeidskultur på skolen, må de ha tilstrekkelig opplæring og flere kompetanseområder. I følge psykologen Gerardo Echeita er disse:
- Å ha en gjennomtenkt og kritisk holdning
- Å være nysgjerrig og ta initiativ
- Å vite hvordan du søker etter og samler relevant informasjon
- Å være strategisk
- Å kunne jobbe i et team
- Opprettholde gode retningslinjer for kommunikasjon, dialog og lytting
- Å vite hvordan du spør og tilbyr
- Vise empati
- Etablere forhold av gjensidighet og tillit til andre lærere og elever
- Å ta risiko og være åpen for endring
- Å vite hvordan man setter mål for selvforbedring og ville fortsette å lære
På denne måten bør lærerne prøve å forlate tradisjonelle metoder og individualisme. Til gjengjeld bør de lære å utføre det pedagogiske arbeidet sammen med andre fagpersoner og også med familiene.
For å gjøre dette, er det viktig at skolen har et team som tror på inkluderende utdanning. Det må også være god organisering og koordinering blant dem, og en klar definisjon av rollene hver enkelt må utføre.
I denne forstand bør støttelærere, rådgivere, veiledere og andre eksperter som måtte være nødvendige på skolen, samarbeide om:
- Utarbeidelse av undervisningsmaterialet
- Overvåking og evaluering av elever
- Forebygging, påvisning og vurdering av elever med læringsproblemer
- Oppmerksomhet på mangfold og tilby pedagogisk støtte
Familier og deres plikt til å samarbeide
Familiene må også gjøre alt for å forplikte seg til utvikling av en samarbeidskultur på skolen. Kvaliteten på samspillet deres med skolen er av stor relevans for at det skal fungere korrekt.
Derfor bør mødre og fedre være aktivt involvert i organisering av skolen de ønsker for barna sine:
- Delta i aktivitetene som tilbys av skolen
- Delta på møter og også foreldresamtaler og familieveilergrupper
- Fyll ut spørreskjemaene som skolen sender dem
- Lese dokumentene eller informasjonen som skolen anser som nødvendige
- Samarbeide i programmene for innovasjon og utdanning.
På denne måten vil utdanningssystemet kunne bli kjent med foreldrenes meninger og perspektiver og ideene deres for forbedringer. Det gir mange fordeler når skolen lytter til foreldrene og deretter involverer dem i beslutningsprosessene.
Når man gjør dette, kan foreldre ha et ord med i laget om hvordan skolen behandler, håndterer og utdanner elevene.
Fordelene med en samarbeidskultur på skolen
Når en skole implementerer en samarbeidskultur, vil det ha en positiv innvirkning på alle elever. Dette vil være spesielt viktig for de som har spesialpedagogiske behov. I disse tilfellene må læreren prøve å opprettholde et godt kommunikativt forhold til elevene og deres familier på følgende områder:
- Oppførsel
- Behov
- Spørsmål
- Konflikter
- Vanskeligheter
- Og til slutt prestasjoner
På denne måten fremmes deltakelse og læring på alle sider. I tillegg skaper læreren, ved å følge disse praksisene, en samarbeidsånd blant elevene i klasserommet. Elevene drar fordel av mangfoldklimaet der respekt fremmes og hvor de lærer hvordan de skal sosialisere seg med alle typer barn.
Kort sagt, det å ha en kultur for samarbeid på skolen innebærer en rekke forpliktelser, implikasjoner og praktiske fordeler som er positive for alle berørte. Derfor kan forbedring og innovasjon i utdanningen oppnås hvis vi alle jobber sammen med innsats og engasjement.
“Individuelt er vi en dråpe. Sammen er vi et hav.”
– Ryunosuke Satoro –
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Booth, T. y Ainscow, M. (2015). Guía para la educación inclusiva: desarrollando el aprendizaje y la participación en los centros escolares. Madrid: OEI.
- Cárcamo, H., & Jarpa-Arriagada, C. (2021). Debilidad en la relación familia-escuela, evidencias desde la mirada de futuros docentes. Perspectiva Educacional, 60(1), 58-80. https://scielo.conicyt.cl/scielo.php?pid=S0718-97292021000100058&script=sci_arttext
- Echeita, G. (2006). Educación para la inclusión o educación sin exclusiones. Madrid: Narcea Ediciones.
- Huguet, T. (2009). El trabajo colaborativo entre el profesorado como estrategia para la inclusión. En Giné, C. (Ed.). La educación inclusiva. De la exclusión a la plena participación de todo el alumnado, (pp. 81-94). Barcelona: Horsori.
- Sandoval, M. (2008). La colaboración y la formación del profesorado como factores fundamentales para promover una educación sin exclusiones. Contextos educativos: Revista de educación, (11), 149-160.
