Hvorfor er mormor så viktig for barna

Ikke overraskende er det et helt spesielt bånd mellom mormor og barnebarn. Mormor er en veldig viktig person i barns liv av flere grunner, ikke bare emosjonelt.

Mange bruker ikke så mye tid sammen med besteforeldre, de bor ikke sammen og kjenner de kanskje knapt. Men til tross for dette er båndet mellom besteforeldre og barnebarn livsvarig.

Mormor har en helt unik rolle i familien, de får ofte et mer direkte og større ansvar for barnebarna enn andre bestemødre.

Innflytelsen krysser generasjonsgrensene med verdier og livserfaring som bare de har.

Mormor er dessuten svært viktig også ut fra et genetisk perspektiv. Vi skal forklare dette nærmere under.

Kan dette spesielle båndet som vi har til mormor forklares vitenskapelig? Eller er det bare et emosjonelt og moralsk bånd?

Hvordan forklarer vitenskapen betydningen av mormor?

I følge Alejandro Jodorowsky, en chilensk skribent, så har det ingen betydning hvilken tilhørighet eller hvilke barndomsminner du har fra mormor, du er uansett direkte knyttet til henne gjennom genene.

Hans tilnærming er at vi bør se nærmere på måten et barn er påvirket av sin mormor.

Det er åpenbart at den genetiske arven som føres videre fra barnets mor, kommer direkte fra mormor. Av alle besteforeldre så er det mormors gener som påvirker det genetiske arvematerialet mest.

Hva gener angår, så er det ikke alltid at de overføres direkte til neste generasjon, enkelte ganger “hopper de over” en generasjon. På grunn av dette, så er det ikke uvanlig at enkelte barn likner mer på mors tante eller onkel, eller oldeforeldrene, enn sine egen foreldre.

Det behøver ikke være fysisk likhet, men de er likevel genetisk merket. Noen ganger er dette genetiske fotavtrykket lett å få øye på, det kan være figur eller kroppsform, øynene eller måten de går på.

Det er også indre likheter, for eksempel benstruktur, muskler eller kanskje genetisk betingede sykdommer.

Noen aspekter har selvsagt ingenting med barndommen å gjøre. Det er ikke slik at våre barn vil gjøre det samme som det de lærte av mormor. Dette er noe de har arvet gjennom blodet.

Ja, dette kan altså forklares vitenskapelig. Barnebarn har faktisk vært i mormors livmor.

Når et foster utvikler seg i mors livmor, overføres mye biologisk materiale fra mor. Selv om begge foreldrene bidrar med 50%  av det genetiske materialet hver, mottar fosteret all nødvendig næring som som det trenger for å utvikle seg, fra mor.

Dette betyr altså at når fars bidrag er over, ja så deltar mor fremdeles.

Mormor i ordets rette forstand

Dersom det er slik at mormors DNA påvirker egenskapene til barnebarna på noen måte, så kan også trekkene hennes overføres til barnet.

Imidlertid, forklarer Jodorowsky, så er det ikke bare de fysiske egenskapene som overføres. Tilsynelatende, kan også de emosjonelle egenskaper fra mormor også nedarves.

Eggcellen som barnet ditt utvikler seg fra, bærer en genetisk arv fra din mor. Ugjenkallelig, så vil alle barna dine arve det samme genetiske materialet. Dette er årsaken til at båndene som formes, kan overskride dimensjonene.

Skal vi tro skribenten Jodorowsky, så blir følelsene som mormor hadde når hun var gravid med sin datter, ført videre til datteren og kanskje også til fremtidige barnebarn.

Emosjonelle egenskaper kan bestå i DNA’et selv om det “hopper over” en generasjon.

Så langt vi vet, så er den mitokondriske DNA-informasjon hos mor, større når fosteret dannes.

Fars sæd inneholder ikke denne informasjonen så bestefedre spiller ikke en like stor rolle. Likevel så antyder noen studier at fars DNA har en mye mer dominant rolle i forhold til arvelige trekk.

Samtidig, og særlig hvis man betrakter dette fra et sentimentalt ståsted, så er det som oftest slik at mormor er den som er mest involvert i både svangerskap, fødsel og oppdragelse av barnebarna. For folk flest er betydningen av denne figuren helt udiskutabel.

Vi vet kanskje ikke helt nøyaktig hva vi arvet fra mormor, men deres tilstedeværelse og betydning i livene våre har en verdi som ikke kan fornektes, uansett hvordan du måtte se på det.