Innbilte venner: Hva skal du gjøre?
Innbilte venner svikter aldri og er alltid tilgjengelige for å høre på barna, trøste dem og følge dem uansett hvilken tid det er eller hvor de er.
Innbilte venner: En veldig ekte situasjon
Å ha innbilte venner i barndommen kan noen ganger overraske noen familier.
- Føler barnet seg ensomt?
- Gir vi dem ikke nok oppmerksomhet?
- Er de så bekymret for noe at de trenger en innbilt venn å snakke med?
- Hvorfor måtte de finne opp en venn i stedet for å finne en ekte?
Det er ikke uvanlig for foreldrene å tenke at hvis barnet deres skaper en imaginær venner er det fordi de er ensomme, eller fordi det er noe som har skjedd med dem.
Denne tvilen om hvorvidt omsorgen de gir barnet er nok, gjør at foreldre stiller seg et uendelig antall spørsmål. Dette er spørsmål som ofte bare forverrer problemet.
I søket etter svar spør de samme foreldrene seg om deres barn er det eneste som har innbilte venner, eller om det er vanlig blant andre barn.
For å avklare dette og annen tvil, fortsett å lese.
Hva er innbilte venner?
Innbilte venner, eller fantasivenner, er karakterer som ikke er ekte, lever i barnets sinn, og vises og forsvinner etter behov for hver enkelt person.
Er de konsekvenser av en psykisk lidelse?
Ikke nødvendigvis fordi de vanligvis er normale. Disse karakterene vises vanligvis i barnas sinn når de er mellom 2 og 8 år og forsvinner over tid.
Men hvis du mistenker at ankomsten av barnets imaginære venner ikke er vanlige, anbefaler vi alltid at du kontakter en spesialist. Spør en barnepsykolog fordi de er de som vil kunne fortelle deg med sikkerhet om det er normalt eller et symptom på en lidelse.
Betyr imaginære venner kreativitet?
Ja, imaginære venner er fantasier som barn oppdager, og der det er fantasier er det kreativitet.
Imaginære venner er som dukker som har kommet til liv, karakterer som er helt og holdent fra fantasien og fiktive dyr. De kan ha utrolig “fysikk” og gjøre ting som ingen andre kan.
Hva skal jeg gjøre med innbilte venner?
Ingenting, absolutt ingenting. Innbilte venner bør ikke være en bekymring for voksne, tvert imot, det kan være en god ting at barnet har en “følgesvenn” å leke med og snakke med.
Hvis barnet har det vondt eller noe går galt i livet, ville det ikke bli verre av å ha en innbilt venn.
Foreldre skal handle naturlig og til og med snakke med den imaginære vennen, akkurat som de ville oppført seg med sitt eget barn. Det er ikke bra å ignorere det, avvise det eller krangle om det med barnet ditt hver gang de “tar frem” sin imaginære venn.
Ikke fortell barnet ditt at denne vennen ikke eksisterer, eller at det er løgn eller at de finner det opp.
Imaginære venner kan utgjøre en del av barndommen og en del av deres utvikling, og bør i siste instans bli akseptert av familien.
Du må bare ta tak i det når barnet ditt for eksempel skylder på sin imaginære venn for ugagn de gjorde tidligere og derfor unngår å ta ansvar.
Når skal jeg bekymre meg?
Som vi har nevnt tidligere kjenner hver familie sine medlemmer best, og bør lytte til sin intuisjon for å vite om den imaginære vennen ikke er normal. I dette tilfellet bør du søke hjelp fra en spesialist.
Du bør snakke med barnet ditt eller konsultere en psykolog når:
- Barnet behandler innbilte venner med temaer som ikke passer for deres alder, for eksempel døden.
- Barnet ditt vil være med sin imaginære venn mer enn de ekte vennene.
- Den imaginære vennen “har” dårlige ideer og gjør alltid dårlige ting som setter barnet i fare.
- Barnet ditt ikke har ekte venner og ikke vet hvordan de skal bli venner med barn på skolen.
Utbredelse av innbilte venner
Omtrent halvparten av alle barn i verden har hatt en imaginær venn på et eller annet tidspunkt i livet. Enten i lengre perioder eller for bestemte øyeblikk.
Noen skaper en imaginær venn som følger dem hele tiden, andre finner de opp for å være lekekamerater. Andre har dem et øyeblikk og glemmer dem.
“Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.”
– Ukjent –
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Delgado, J. B. (2007). La Creación de Amigos Imaginarios en los Niños: ¿Un Problema Clínico?. Tesis Psicológica, (2), 59-64. https://www.redalyc.org/pdf/1390/139012670006.pdf
- Rodríguez, D. G., & Doval, A. I. (2009). Amigos imaginarios, psicosis e identidad múltiple. Psicoloxía clínica: anuario, (3), 1204-1210. https://dialnet.unirioja.es/servlet/articulo?codigo=5984657
- McGuire, D., & Chicoine, B. (2009). El soliloquio, los amigos imaginarios y la vida de fantasía. Revista Síndrome de Down: Revista española de investigación e información sobre el Síndrome de Down, (102), 95-103. http://revistadown.downcantabria.com/wp-content/uploads/2009/09/revista102_95-103.pdf