Er det effektivt å tvinge barn til å be om unnskyldning?
I løpet av de første leveårene lærer barn blant annet hvordan de skal fungere i samfunnet. De forstår hvordan de skal forholde seg til andre og hvordan deres egne handlinger kan påvirke andre. Dette krever imidlertid en prosess, og som man kan forvente, vil de ofte gjøre feil. Spørsmålet er om det er best å tvinge barn til å be om unnskyldning for sine feil?
Sannheten er at å innprente manerer er en viktig oppgave å takle som foreldre. Enkle uttrykk som «vær så snill», «takk» eller «unnskyld» hjelper barn til å få sunnere og mer positive samspill med andre.
Selvfølgelig vil ingen foreldre at barnet deres skal bli en liten «tyrann» som tråkker over andres følelser og behov. Å tvinge dem til å angre er imidlertid ikke alltid det beste alternativet. Og her er hvorfor.
Bør barn tvinges til å be om unnskyldning?
Som vi sa, er det viktig å lære barna gode manerer. Det hjelper dem med å etablere bedre forhold til andre barn og voksne og forbedrer deres akademiske suksess og personlige tilfredshet. Hvis barnet ditt begår en krenkelse eller krenkelse mot en annen person, er det derfor ikke bra å la det passere. Tvert imot, det er nødvendig å utnytte øyeblikket som en pedagogisk mulighet.
Det som skjer er at vi har en tendens til å skynde oss å tvinge barnet til å be om unnskyldning, og så gjør de det motvillig og uten egentlig å føle det. Noen ganger glemmer vi at barns egosentrisme, et veldig typisk trekk i disse årene, gjør det vanskelig for dem å komme ut av sitt eget perspektiv og vurdere andres følelser og behov.
Hva skjer når vi tvinger barn til å be om unnskyldning? De viktigste konsekvensene
Når vi befinner oss i situasjoner der et barn har gjort en feil eller engasjert seg i upassende oppførsel, er det vanlig at de blir opplært til å be om unnskyldning som en måte å korrigere oppførselen sin på. Men å tvinge dem til det kan få følgende konsekvenser.
Unnskyldningen er ikke effektiv
Når du tvinger barnet ditt til å be om unnskyldning til et annet barn som de har hatt en konflikt med, vil unnskyldningen mest sannsynlig være forgjeves. Faktisk antyder en interessant studie publisert i tidsskriftet Merrill-Palmer Quarterly at barn er i stand til å skille mellom en oppriktig unnskyldning og en uoppriktig.
Barn mellom 4 og 9 år fant ut at en unnskyldning var nyttig for å lindre offerets smerte bare når barnet som hadde gjort feilen ba om unnskyldning på eget initiativ eller gjorde det frivillig, men ikke når de ble tvunget eller overtalt til å gjør det. Dessuten ble barnet i det siste tilfellet oppfattet på en mer negativ måte av andre.
Vi forstår derfor at å tvinge et barn til å be om unnskyldning, bare resulterer i en tom unnskyldning som ikke tilfredsstiller den fornærmede parten og kan til og med virke mot sin hensikt.
Ingen læring finner sted
Samtidig må vi som foreldre spørre oss selv: Vil jeg at barnet mitt skal lære å si «unnskyld» automatisk, eller vil jeg virkelig innprente verdier i dem?
Det endelige målet i disse situasjonene er ikke så mye at unnskyldningen uttales, men at barnet forstår at de har gjort en feil og at deres handlinger har påvirket eller skadet en annen person. Det som søkes er utviklingen av empati, og dette oppnås ikke ved å tvinge deres ord.
Å tvinge barn til å be om unnskyldning fører til at det tilegnes en usunn vane
La oss samtidig huske på at læringen tilegnet i disse tidlige årene former barnets personlighet og fremtidige atferd. Derfor er det mulig at tvang og uoppriktige unnskyldninger blir en vane for barnet, og utvikler en kynisk og egoistisk holdning der de bare ber om unnskyldning for å unngå de negative konsekvensene de kan lide.
I fremtiden vil dette ha negative konsekvenser for forholdene deres, siden de ikke vil være i stand til å forstå hva som går galt i båndet eller reparere det. Samtidig vil de ikke være i stand til å vise den andre personen at de forstår følelsene deres eller at de bryr seg om dem.
Hvilke handlinger bør vi ta i stedet for å tvinge barn til å be om unnskyldning?
Som du kan se, er det ikke et godt alternativ å tvinge barn til å be om unnskyldning. Men, som vi sa, det er heller ikke positivt å overse deres overtredelser. Hva kan vi gjøre da? Her er noen anbefalinger.
Vent på det rette øyeblikket
Det er mulig at hvis de har vært uenige med et annet barn, akkurat i det øyeblikket, er barnet ditt opprørt og er ikke i stand til å resonnere eller få perspektiv. Fjern dem fra konflikten, vent til de roer seg, og ta deretter en dialog med dem.
Hjelp dem å sette seg i den andres sted
For yngre barn er dette ikke lett å gjøre, og de kan trenge litt veiledning med åpne spørsmål. For eksempel, «Hvordan ville du følt deg hvis du var i den andre personens sko»” eller «På hvilken måte ønsker du å få en unnskyldning?»
Når de har forstått hva de har gjort galt og hvordan de har fått den andre personen til å føle seg og bestemmer at de vil be om unnskyldning, veiled dem til å gjøre det på en passende måte.
Ifølge en studie publisert i tidsskriftet Negotiation and Conflict Management Research, bør en effektiv unnskyldning inkludere erkjennelse av ansvar, uttrykk for anger og et forsøk på å gjøre bot. Så, for eksempel, kan barnet si: «Det var feil av meg å dytte deg. Jeg vet at jeg såret deg, unnskyld. Vil du at jeg skal hjelpe deg med å ta på et plaster?»
Sett det rette eksempelet
Språklærer Matthew Burdelski rapporterer i publikasjonen «I’m sorry, flower: Socializing apology, relationships, and empathy in Japan» at det å se voksne vise empati, erkjenne sine feil og be om unnskyldning er en utmerket måte for barn å lære på. Og på denne måten kan de enkelt integrere slik atferd.
Hvis du er i tvil om barnet ditt vil være i stand til å forstå hele denne prosessen, bør du vite at det er viktig å jobbe med det fra de tidligste årene.
Som antydet av en artikkel publisert i British Journal of Developmental Psychology, forstår selv førskolebarn at en unnskyldning uttrykker at overtrederen er lei seg og er i stand til å forbedre måten offeret føler seg på.
Avsluttende anbefalinger
Kort sagt, når et barn gjør en feil, må vi fokusere på å lære dem å utvikle empati, forstå hvordan den andre personen har det, og lære å reparere båndet som har blitt skadet av den dårlige oppførselen.
Det spiller ingen rolle om de til å begynne med ikke er i stand til å gjennomføre denne prosessen og beklager umiddelbart. De kan gjøre det senere, når vi har hjulpet dem til å reflektere. Gradvis vil de integrere disse ferdighetene og vil være mer i stand til å gjøre det på egen hånd. Dette vil være den virkelige læringen som vil gjøre dem i stand til å ha gode verdier og utvikle positive relasjoner med andre.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Burdelski, M. (2013). “I’m sorry, flower”: Socializing apology, relationships, and empathy in Japan. Pragmatics and Society, 4(1), 54-81. https://www.jbe-platform.com/content/journals/10.1075/ps.4.1.03bur
- Escabias Gutiérrez, M. M. (2008). El egocentrismo del niño. Revista Enfoques Educativos 13, 37-42. https://www.calameo.com/read/00344544065bda4d8cdbe
- Lewicki, R. J., Polin, B., & Lount, R. B., Jr. (2016). An exploration of the structure of effective apologies. Negotiation and Conflict Management Research, 9(2), 177–196. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/ncmr.12073
- Smith, C. E., Chen, D., & Harris, P. L. (2010). When the happy victimizer says sorry: Children’s understanding of apology and emotion. British Journal of Developmental Psychology, 28(4), 727–746. https://bpspsychub.onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1348/026151009X475343
- Smith, C. E., Anderson, D., & Straussberger, A. (2018). Say you’re sorry: Children distinguish between willingly given and coerced expressions of remorse. Merrill-Palmer Quarterly, 64(2), 275–308. https://digitalcommons.wayne.edu/mpq/vol64/iss2/5/