Besteforeldre dør aldri - de blir bare usynlige
Besteforeldre dør aldri – de blir bare usynlige. De lever evig, slår rot i ethvert barns hjerte, og holder dem mer levende enn noensinne med lykkelige og evige minner.
Følelsen av de myke hendene, historiene som de fortalte med de trygge stemmene, fortalt med en sterk innlevelse. Eller det å huske inntrykket, fylt med uendelig ømhet og beundring, lever videre i barnets sjel.
Det er livets lov. For barndomsheltene er det et privilegium å se deres barnebarn bli født, mens de små må bære byrden av et grusomt farvel og gjennomføre den smertefulle overgangen og tilpasse seg tilværelsen uten de som har håret farget hvitt som snø og hud med dype furer.
Barn opplever vanligvis dette med smerte og angst, at besteforeldrenes historier og gode stunder sammen, forsvinner som sand gjennom fingrene. Det er på tide å si farvel … det første tapet av barndommen.
Men besteforeldre dør aldri virkelig. De blir udødeliggjort i hvert barns sjel, mens de etterlater uutslettelige spor av kjærlighet og hengivenhet. De har ikke lenger en kropp, men minnene består. Identiteten slår rot i den lille.
Besteforeldre dør aldri – de bor i barnebarna for alltid
Relasjonene mellom besteforeldre og deres barnebarn kommer fra et intimt og dypt forhold. Besteforeldre er hengivne overfor sine barnebarn, de tilbyr beskyttelse, vennskap og aksept, foruten alt de gjør for å ta vare på spedbarnet.
Besteforeldre dør, det er sikkert, men selv om de ikke er fysisk tilstede, er de fremdeles tilstede i hver enkelt persons liv gjennom sin evige lojalitet, som materialiserer seg i en rik muntlig arv som en brobinder mellom generasjonene.
Disse evigvarende og minneverdige personlighetene forstår å holde sine barnebarns hender med stolthet og selvtillit mens de lærer dem å gå.
Over tid vil de nok ha sluppet de små hendene, men de vil aldri gi slipp på kjærligheten som de bærer i sine hjerter, den vil bestå til evig tid.
Besteforeldre dør aldri, de blir bare usynlige, og de flyktige stjernene kan betraktes på gulnede fotografier, i fruktene på treet som de plantet med sine egne hender, i det vakre forkledene de sydde og bevarte, som nå har fått sin ubeskrivelige og følelsesmessige verdi.
Besteforeldre lever for alltid i vår holdning til livet, takket være deres råd og oppmuntring. Vi oppbevarer dem i våre følelsesmessige minnebank, og de skinner til og med når vi knytter skoene våre.
De er alltid til stede
Øynene deres blir våte av tårer når de mimrer. De lærer barn at en klem gjør alt mye bedre, og de kan ting som de lærer fra seg, som ikke kan læres i bibliotekene.
De er barndomsbyggere, hemmelighetsvoktere, eksperter i å fjerne frykt og gi trygghet, forsvarere av lykke og fritid, og arkitekter som bygger opp barnet når verden deres faller sammen. Deres aroma er innprentet i sansene våre.
Besteforeldre dør aldri for sine barnebarn, noensinne. Helt til deres siste dager, vil de små bære dem med seg som tatoveringer i sjelen.
Besteforeldre er til stede når vi senker tempoet litt, handler mer omtenksomt eller nyter øyeblikket. De er våre kompasser på livets vei.
Besteforeldre blir usynlige, men barnebarna vet at de bare gjemmer seg bak smilet, som ligger på lur etter hver spasertur om ettermiddagen. De etterlater en hengiven arv av unik og uforbeholden kjærlighet.
Besteforeldre dør aldri – de lever videre i den lille, og gjennom det blir minnet deres udødelig.